Lekende teater

Leketøysfabrikken - en stor suksess!

- Å nei, hvorfor må Jens stenge fabrikken? Treåringen ser opp på meg med store øyne og en synlig klump i halsen. Hun er helt med når andreklassingene på Inspiro-linjen inviterer oss inn i Leketøysfabrikken til Jens. 

Den snille fabrikkeieren Jens har produsert mekaniske leker så lenge han kan huske, men når den onde Sigrid vil gjøre om leketøysfabrikken til en elektronikkfabrikk med ipader og pc-er, ser det ut til at Jens må stenge fabrikken for godt.

- Men hvorfor må han stenge da, pappa, sier treåringen på første benk, og bruker hele pausen til å vente på et svar.

Men jeg har ikke noe svar å gi. For det opplagte svaret handler om at det finnes noen krav til fortjeneste og effektivisering i slike fabrikker, som Jens ikke klarer å fylle, og det kjennes ikke som et godt nok svar for ei lita jente som nettopp har kjent urettferdigheten i hele kroppen sin. Og det samme har leketøyene til Jens også, som nå våkner til liv og gjør opprør mot både Sigrid og de elektroniske lekene hennes.

Klassisk og original

Det er altså den klassiske kampen mellom det gode og det onde som utspilles på scenen. Men det er likevel det originale i form og innhold som imponerer mest. For elevene har både skrevet manus og sangtekster selv, øvd inn dans og koreografi, og til og med produsert musikken. Og det hele er veldig stødig gjennomført, spesielt med tanke på at de bare har jobbet med stykket i tre måneder.

Replikkene sitter som de skal, og elevene utstråler en herlig spilleglede på scenen. Ikke minst gjelder dette åpningsnummeret der de ønsker publikum velkommen til fabrikken med et svært fengende sangnummer, som også avslutter hele forestillingen. 

De elektroniske lekenes sangnummer er et annet høydepunkt i all sin språklige og musikalske kreativitet, eller kanskje vi bør si lekenhet i denne sammenhengen.

Flere høydepunkt

Men det er flere høydepunkt i denne toakteren på en drøy halv time til sammen. Elevene lykkes blant annet med å lage tydelige karaktertegninger av hovedpersonene. Sigrid er ikke bare den onde karrierekvinnen som roper «morna Jens» og ler selve ondskapens latter. Vi får også små glimt av ei redd lita jente som savner familien sin og de gamle leketøyene, og slik blir Sigrid selv et bilde på den samme kampen som utspilles på scenen.

Den andre hovedpersonen, Jens, spilles ut med et så bevisst kroppsspråk og eminent stemmebruk at det bringer de fleste voksne i salen rett tilbake til Jens Petrus i Skomakergata. Men også alle leketøyene, som består av en herlig samling lykketroll, ballerinaer, dinosaurer, bamser, trappetroll, troll i eske, erteposer, superhelter, babydokker, fargestifter, tinnsoldater og kaniner, er svært livaktige på scenen.

Det bobler av språklige morsomheter og småabsurde episoder som høster latter hos både små og store publikummere. Og selv om det midtveis kan se ut til at latteren skal stilne for godt når Jens henger opp «stengt»-skiltet på hånda til tinnsoldaten, kommer det heldigvis en akt til.

 Det gikk bra

- Det gikk bra til slutt, pappa. Jens måtte ikke stenge fabrikken likevel. De ble venner, stråler treåringen og titter opp med like store øyne som sist, men med et stort smil som fyller hele henne. Og jeg forlater gymsal 5 i fjerde etasje på Drammen videregående skole og tenker at noen ganger kan det være greit å vente med det opplagte svaret til stykket er helt ferdig. 

 

 


Publisert 7. april 2014, oppdatert 5. mai 2014.